Næringskonferansen på Mongstad, -betraktninger fra en bonde i grønn t-skjorte

Som jeg nevnte i går var jeg og min kollega i bondelaget på Eikanger på Næringskonferanse på Mongstad forrige onsdag. Konferansen arrangeres annenhvert år, siste uken før valget. Det er NHIL (Nordhordland handtverk og industrilag) som står som hovedarrangør. I år var det over 600 påmeldte til konferansen.

Denne gangen var temaet for konferansen "Regional utvikling". Vi i bondelagene i kommunen jobber aktivt inn mot både kommune og lokalt næringsliv for å bli annerkjent og verdsatt som en del av næringslivet i kommunen. Det virker i mange tilfeller som om det eneste som betyr noe, som skal løftes frem i lyset og satses på er industri og næring knyttet til Mongstad. Selv om vi erfaringsmessig vet at vi ikke blir hørt eller tatt særlig notis av i slike sammenhenger som dette, stilte min kollega og jeg opp på næringskonferansen i de fargerike BONDE-t-skjortene våre. Om vi ikke blir hørt, skal vi ihvertfall bli sett!

Programmet var tettpakket. Innleggere før lunsj var bla daglig leder i NHIL, Svein Nordvik, regionaldirektør i Hordaland Fylkeskommune Jan Per Styve, stortingsrepresentant fra Høyre Svein Flåtten, stortingsrepresentant Alf Egil Holmelid fra SV og ikke minst professor Torger Reve fra Handelshøyskolen BI. Etter lunsj var det tid for innlegg fra styreleder i NHIL Håkon Nesheim, direktør Knut Sunde fra Norsk Industri, vegdirektør Lars Aksnes og adm. dir i Bergen Næringsråd, Marit Warncke.

Jeg skal ikke gå så mye inn på hva de forskjellige innleggene dreide seg om, men heller gi min oppfatning av dagen fra mitt ståsted.

Først av alt vil jeg påpeke at det å være bonde er mer komplekst og avansert enn det mange tror. Det er ikke bare å putte grønt gras i kua og så strømmer melken fra juret. Foring av melkeku er faktisk et eget høyskolestudium(!), det samme gjelder grasproduksjon.

Det er så ufattelig mange faktorer som spiller inn for at det skal bli mest mulig og best mulig melk i tanken. Når kua har fått det beste foret, dyrket og konservert slik at alle næringsstoffer beholdes og all forurensing er fjernet, må det mikses med rett type og mengde kraftfor. Melken kua produserer må behandles på rett måte, melkeutstyret også og miljøet kua står i må og optimaliseres for at kua skal trives og lage mest mulig melk. I tillegg til dette skal en bonde ha kontroll på fruktbarhet og helsestatus i besetningen til enhver tid. Så kommer den maskinelle delen, det mekaniske som skal opereres og vedlikeholdes på trygt, effektivt og økonomisk vis. På toppen har vi det administrative, papirarbeidet, HMS, søknader, godkjenninger og alt økonomiarbeidet. Vis meg den næringslivstoppen som håndterer alle deler av produsjonen sin 110% slik en bonde må.

I tillegg er vi bønder medeiere i høyteknologibedrifter som feks Tine. Ingen skal komme og si at de prosessene og analysene de utfører på sine meierianlegg står tilbake for prosessene som foregår i feks oljenæringen. Geno er et annet eksempel. Deres genforsking og avlsarbeid som har resultert i fremstilling av langtidsholdbar sæd er revlusjonerende i verdenssammenheng. Et bondeeid selskap, kun rettet mot landbruket, men med et internasjonalt potensiale.

Men tilbake til forholdet bonde/bedrift, jeg kan overføre dette til en større bedrift. Der har man gjerne en økonomiavdelig, eller i alle fall en økonomiansvarlig som tar seg av den biten. Så har man gjerne et verksted, en administrativ ledelse, en HMS-ansvarlig, innkjøpsansvarlig, forskjellige arbeidere som utfører forskjellige oppgaver innenfor sitt spesialområde og gjerne en arbeidsleder eller bas tilhørende hvert spesialområde. Litt annerledes enn en bondes hverdag.

Næringskonferansen hadde fokus på det kunnskapsbasserte næringslivet. Vi må utdanne flere ingeniører, ble det sagt. Hvordan skal vi kunne konkurrere mot utenlandske lavkostnadsland i Asia? Vi må være innovative, kunnskapsrike og vi må tørre. Vi må støtte de som vil noe, det er så mange som bare vil noe annet, sa Jan Per Styve.

Skal man se verden gjennom disse menneskenes briller er det nok vi i landbruket som vil noe annet. Vi vil verne om dyrket mark som de gjerne vil ha som næringsareal. Men går det ikke an å ha to tanker i hodet på en gang? Må næringsareal utkonkurrere matjord? Vil ikke slåtteteiger innimellom næringsareal mykne inntryket og gi bedriftene en bedre miljøprofil? Og samtidig eksistensgrunnlag for landbruket i regionen? Det finnes da rikelig med nabber og knauser som kan legges ut til næringsareal uten at man trenger å spise av dyrket mark.

I en av pausene ble min kollega og jeg oppsøkt av en journalist fra BT. Han lurte på hvorfor vi var på konferansen og hvorfor vi hadde på oss t-skjorter med BONDE skrevet på brystet. Var ikke vi egentlig i konflikt med næringslivet, lurte han. Vi forklarte at vi ønsker å bli sett på som en næring vi også og at sameksistens med resten av næringslivet i regionen er viktig for oss. Journalistens spørsmål var nok egentlig beskrivende for flere av de andre deltagerne.

Men det er pengene som gjelder. Klart det er billigst å bygge ut dyrket areal, klart vi bør flytte oss. Som styreleder i NHIL Håkon Nesheim sa, bøndene som hadde brukene sine på Mongstad på slutten av 1960-årene var så fremsynte at de frivillig gav opp gård og grunn for at industrieventyret skulle kunne realiseres. Er det slik det bør være? Skal vi flytte oss for "fremskrittet"?

Verdens matfat tømmes. Miljøendringer, krig og naturkatastrofer, tørke, tsunamier, flom og stigende matvarepriser på verdensmarkedet. Hele samfunn reagerer på matmangel og prisøkninger med fortvilelse, opprør og anarki. På verdensbasis må matproduksjonen dobles innen 2050. I Norge får vi 1 million flere munner å mette allerede i 2030. Hvordan skal vi løse dette? Med import? Bunnpris-sjefen sa så greit i media for noen uker side at han brydde seg ikke hvor maten ble produsert, så lenge den var billig. Greit nok det, men kan man virkelig satse på at oljerikdommen vår kan kjøpe oss all mat vi trenger i fremtiden?

I dag produserer vi mindre enn 50 prosent av maten vi trenger her i landet, regnet på kaloribasis. Økt velstand fører med seg økt kjøttforbruk i mange land. Et tydelig eksempel er Kina. Fra 1961 til 2002 økte det gjennomsnittlige kjøttforbruket i Kina fra 3,6 kg til 52,4 kg! Kina står nå for halvparten av verdens forbruk av svinekjøtt og velstanden (og dermed forbruket)i landet er økende. Hva skjer med østlendingenes juleribbe hvis den norske produksjonen legges ned? Kan vi stole på import? Og hva med prisene når alle kineserne skal spise svinekjøtt til middag?

Skal vi norske bønder produsere en like stor andel mat om 20 år, må vi øke produksjonen med 20 prosent. Hvordan skal vi klare det når vi ikke engang får status som næring, men blir sett på som kulturlandskapsryddere, turiststafasje og kuriøsiteter?

En av deltagerne kom bort til oss i en pause og skrøt av hvor viktig det var med bønder. Hvordan skulle ellers veien til hytten hans bli brøytet om vinteren? Og så lammene da, de er jo så søte der de hopper rundt på marken om våren. Er dette bildet det norske folk sitter med av landbruket?
HJELP! (eller som min datter ville sagt: SERIØST???!!!)

Disse holdningene jeg møtte denne onsdagen rammer ikke bare landbruket, også andre bransjer fikk passet sitt påskrevet under næringskonferansen. Professor Torger Reve viste oss en oversikt over froskjellige bransjer, hvor mange bedrifter det var i hver bransje, antall ansatte, verdiskaping og til slutt verdiskaping per ansatt.
Bedriftene som klassifiseres innenfor enegi kom absolutt best ut. Her er det 1300 bedrifter med 27000 ansatte. Verdiskaping per ansatt er 2,6 millioner (og legg merke til benevnelsen her). På annenplass finner vi maritim med 1,2 millioner per ansatt og på 3.plass sjømat med 1 million per ansatt. Så hadde da Reve klassifisert noen bedrifter i en gruppe som han kalte opplevelser. Her er det 9300 bedrifter med 20000 ansatte. Verdiskapingen per ansatt i denne gruppen er 0,35 millioner, dvs 350 000 kr. Så i følge Reve var dette ikke noe å satse på.

Men alvorlig talt, så enkelt er det ikke. Vi vet alle at økonomer kan snu og vende på tall til de passer i det bildet de prøver å danne. En økonom kan sette opp 4 forskjellige budskjett, alt etter hvem han lager det for. Det Reve gjør her er å se vekk fra all annen verdiskping opplevelser og reiseliv kaster av seg. Uten overnattingsbedrifter i Bergen og Nordhordland kunne ikke bedriftene med tilknytning til Mongstad brukt så mye innleid kompetanse som de gjør. Uten alternativt næringsliv i regionen vil ikke næringslivet rundt Mongstad kunne knytte til seg disse ingeniørene de så sårt ønsker seg, for de fleste av disse har familie og trenger en arbeidsplass nr 2.

Skal man være så kynisk at man ikke kan satse på næringer hvor en arbeider kaster av seg mindre enn 1 million?  Hva med servicenæringen, handelsnæringen, helse og omsorg? Nei, bildet er nok mer komplekst enn som så, Reve...

Som bonde på næringskonferansen følte jeg meg litt malplassert. De snakket ikke om småbedrifter i det hele tatt, dessverre. Frank Mohn og deres pumper som eksporteres over hele verden ble det snakket høyt om, men ikke om den lille bedriften Heilt originalt! på Lindås som produserer fantastiske bruks-og pyntegjenstander av det vi andre kaller gammelt skrot. Like fullt er det næring og bør tas med i bildet. Regional utvikling dreier seg om mer enn hvor mye olje vi kan pumpe opp fra havbunden, det bor jo folk her i Nordhordland også, for pokker!!

Kanskje man på neste konferanse bør svelge stormannsgalskapen og se det store bildet i stedet?