Jeg er så heldig å være mor til tre smarte, flotte jenter. Min eldste datter er nå straks 13 år gammel. For en stund siden stilte hun meg et spørsmål jeg virkelig har måtte tenke igjennom.
"Hvorfor gidder du, mamma", spurte hun. "Hva mener du", svarte jeg. "Hvorfor gidder du å være bonde? Du jobber jo hele tiden, du har alltid noe som burde vært gjort. Når helgen kommer og andre foreldre slapper av, sover lenge om morgenen, går ut om kveldene, tar ungene med på shopping eller på badeland feks, ja, så jobber du fremdeles. Du bruker jo aldri tid på deg selv. Hvorfor gidder du?"
Hmmm, makan til eksistensielt spørsmål fra et barn. Jeg kunne ikke gi henne et svar sånn på stående fot og jeg må innrømme at det fikk meg til å tenke. Hvorfor gjør jeg dette? Som hun peker på ofrer jeg jo en del ting andre tar for gitt.
Fritid er en av tingene. Vel kan man ha avløser og gjøre andre ting eller dra vekk noen dager, men hodet har aldri helt fri. Jeg går alltid å tenker på hvordan det går hjemme, om alle dyrene er friske, om alt virker som det skal osv... Det hender jo at vi avtaler et besøk eller en tur, men må avlyse i siste øyeblikk fordi noe plutselig oppstår i fjøset.
Så er det arbeidsmengden og arbeidstiden. Hun har veldig rett når hun sier at jeg alltid har noe som burde vært gjort. Jeg klarer ikke sette meg i godstolen en hel dag og bare slappe av uten at jeg er helt nødt. Jeg går med en konstant dårlig samvittighet for alt jeg ikke rekker, enten det er ting jeg ikke rekker over utomhus, skolearrangementer midt i fjøstiden eller klesvasken som hoper seg opp på badet. Dyrene skal ha sitt til faste tidspunkt, enten det er søndag eller torsdag, julaften eller 17.mai.
Økonomi er jo også et tema og ikke akkurat en motivasjonsfaktor, kan man vel si. Min timebetaling i forhold til arbeidstimer er så liten at den knapt er målbar. Kroneverdien på min arbeidsinnsats i forhold til andre foreldre min datter sammenligner meg med, er minimal. Ikke rart hun stiller spørsmål med hvorfor jeg gidder, hun ser jo at hun har foreldre med mye mindre fritid enn andre, men også med mye mindre å rutte med. Den sammenhengen er ikke god å forstå, enten man er 13 eller 33 år.
Jeg har tenkt mye på spørsmålet hennes og jeg vet ikke om jeg kan forklare dette skikkelig for noen, verken henne eller dere som leser dette. Men jeg skal prøve.
For meg er jobben min en rolle jeg har påtatt meg. Det var et valg jeg tok da vi kjøpte her for 5 år siden. Rollen som bonde er ganske lik rollen man har som foreldre. Den dagen man finner ut at det er et barn på vei tar man et valg. Man ofrer egne ønsker og behov for dette barnet. Man binder seg til et livslangt ansvarsforhold. Man vet at det blir tøft, at man kommer til å bli så sliten, så frustrert og så oppgitt at man til tider skulle ønsket at man hadde valgt annerledes. Likevel sier de fleste vokne på et eller annet tidspunkt ja til dette valget.
Man ofrer tid til egne interesser (fritid), nattesøvn blir i perioder mangelvare, husarbeid og klesvasksmengdene mangedobles og man er alltid parat for å hjelpe med lekser, hente og bringe ungene sine og stille opp når det er nødvendig(arbeidsmengde og arbeidstid). Økonomien endrer seg, man må prioritere om, unger koster mye penger og man sitter igjen med mindre til ting man ønsker seg. Noen som ser noen likhetstrekk her?
Hvorfor velger de fleste likevel å få barn? Jo, for det gjør noe med deg som person. Alt du yter får du tilbake x 100! Det er en rolle, en tilstand man går inn i og aldri kommer ut av. Samme hvor deilig det er å være på parferie i Thailand, så ligger ungene i bakhodet. Har de det bra hos bestemor? Husket Ola gymtøy da han gikk på skolen i dag? Det er deilig å være uten dem noen dager, men HERREGUD så deilig det er å komme hjem til dem igjen!!!
Jeg vet at noen har problemer med å ta denne sammenligningen, men for min del stemmer den. Alt jeg gjør, om det er vedhogst i skogen en kald vinterdag, om det er møkakjøring i yr i begynnelsen på april eller gjerding i steikende sol en julidag, alt er for at driften skal bli mest mulig vellykket og økonomisk forsvarlig. Dyrene i fjøset er kjernen i det hele. Ansvaret for deres velbefinnende står over det meste. Ingen av dyrene har valgt å leve livet sitt som melkeku på Lindås. Jeg er avhengig av dem og inntekten de gir meg, derfor får de det beste jeg kan tilby dem på alle mulige måter.
Jeg kunne jo hatt en 9-16 jobb, fri hver helg, fast ferie og lønn, men da tror jeg hadde manglet noe viktig i livet mitt. På samme måte som det å sitte ved sengen til et sovende barn og bare se det sove, mett, rent og varmt under dynen sin, er det å sitte ved forbrettet en vinterkveld og se 17 fornøyde kyr tygge drøv på sommerens andre innhøsting like tilfredsstillende. Jeg er så heldig, for jeg får oppleve begge deler! Jeg får oppleve nytt liv komme til verden, jeg får oppleve nærheten og tilfredsheten dyrene utstråler og vite at det er min fortjeneste at de har det bra. Jeg har også tre flotte unger, som lærer seg at man gjennom stå-på-vilje og arbeidssomhet kan oppnå alt man setter seg fore. De erfarer også at det finnes andre verdier i livet enn status, kroner og øre.
Derfor orker jeg, derfor gidder jeg, derfor ofrer jeg byturer og late morgener. Det er dette som er drivkraften min. Skjønner du?
Slik ser det ut der dyrene gikk.
Det er kalver som går på dette beitet og de er ikke alltid så lette og flytte, de lar seg liksom verken jages eller lokkes på. Nå skulle de i tillegg over veien, til et beite de aldri har gått på før! Heldigvis hadde jeg god hjelp av de to yngste jentene mine, så flyttingen gikk greit.
